- 1/1
Tynsettunet en vakker, men iskald januardag.
Nord-Østerdalen ligger nær fjellet og har et kaldt klima, og kornet frøs ofte om sommeren. Men i fjellet finnes verdifulle beiter for husdyra, og jakt og fiske var viktige for bosetningen. Fra 1630 leverte bygdene her ved og kull til kobberverkene. Dette arbeidet ga befolkningen årlige pengeinntekter til å kjøpe korn fra Hedemarken.
Tynset-tunet viser et typisk gårdstun fra Nord-Østerdalen. Husene ligger i en firkant rundt tunet, med et stakittgjerde omkring. På tunet er det både vinterstue og sommerstue, slik det var vanlig i hele Østerdalen.
Vinterstua var hovedboligen på gården. Der bodde hele husholdningen sammen de fleste månedene i året. Sommerstua var mindre og enklere. Om sommeren var det ikke så mange hjemme på gården. Sommerstua kunne være bygd for formålet, men var oftere den gamle vinterstua.
Tynsettunet har alle de bygninger en gård trenger.
Vinterstue fra Hansmoen (1700- tallets første halvdel). Østerdalsstua har en stue med ildsted og to små kover. Et hull i veggen slipper litt varme inn i den ene koven, som ble benyttet til soverom. Huset var i bruk til 1912, og kan fortelle om skiftende moter. Den har den eldste kjente takkonstruksjonen i Østerdalen med mønsås og sperrer. Snekkerinnredningen i lokal barokkstil skal være fra 1739. I 1836 ble vinduene på langveggene erstattet av to malte tavler, og stua ble samtidig malt og dekorert.
Sommerstue fra Oldertrøa Huset har midtgang, melkebu og et boligrom med peis og to faste senger som ble brukt om sommeren.
Eldhus fra Hansæl Peisen har panne til å varme vann, og fast takke til å steke flatbrød på. Her arbeidet kvinnfolkene med baking, brygging, slakting og klesvask.
Stabbur fra Kjerkegga. Stabburet har solid dør med skikkelig lås, for her ble maten for hele året oppbevart. Kona hadde nøkkelen og hentet flatbrød og mel til grøten og kjøtt eller fisk til middagen.
Vinterfjøs fra Brennbakken, murt av naturstein, med båsplass til 12 kuer. På høyre side av døra kalvebinge og på venstre side vassnu og rom for reinmose til tining. I Østerdalen og deler av Solør var det peis i vinterfjøset, hvor budeia varmet vann til dyra. Fjøset var også soverom for budeia og andre tjenere, i blant også for fattige barn eller gamle som gikk på legd eller omgang mellom flere gårder.
Utedo fra Brendbakken. Slike doer ble vanlige på 1800-tallet, og i Nord-Østerdalen stod de gjerne bak fjøset. Som her var doene ofte utstyrt med flere seter.
Sauefjøs fra Oldertrøa. Mange gårder hadde eget fjøs for sauene. Rommet ved siden av er for høyet til sauene, og over fjøset lå løvkjervene.
Stallåve fra Oldertrøa. Den todelte døra fra tunet fører inn i stallskjulet, hvor seletøyet hang. På den ene siden er stallen, og på den andre et høygolv. Høyet ble kjørt inn på låvebrua på baksiden.
Smie fra Oldertrøa. I gårdssmia kunne bonden selv foreta enkle reparasjoner, og bygdesmeden kom hit og utførte større arbeider. Smia ligger utenfor tunet på grunn av brannfaren.
Hansmostua
Hansmostua er fra gården Hansmoen like vest for Tynset sentrum. Huset er ei østerdalsstue og er kjent for sin spesielle dekor.
På høgsetetavla står det oppgitt at «Denne Malning er BeKostet av Ole Olsen og Mali Olsdatter Aar 1836». Ola Olsson kjøpte gården i 1807 av Per Hansson. Gården skal opprinnelig ha hatt navnet Haugen, men ble kalt Hansmoen etter Hans Olsson som var bruker fra 1716.
Huset er årringsdatert. Dateringen sier at tømmeret ble hogd i 1730. Byggeåret er sannsynligvis 1734, som er et årstall skåret inn i en stokk i bislaget.
Hansmostua er et godt eksempel på ei østerdalsstue. Denne bygningstypen har fellestrekk med bolighus i andre østlandsbygder fra samme periode (i hovedsak 1600- og 1700-tallet). De har planløsningen og hovedtrekk i innredningen til felles; Grunnplanet består av et hovedrom (stuerommet) og kove, og inngangen til huset går rett inn i stuerommet fra en kald gang som er bygd inntil den laftete bygningskroppen. Stuerommet inneholder peis og er møblert etter et fast mønster med matskap, framskap, hjørneskap, langbord og benker. Stuerommet var et allrom der det ble laget mat, og der en spiste og gjerne sov. Kovepartiet ved siden av stuerommet, mot den ene gavlveggen, var gjerne inndelt i to rom.
Som mange tidlige østerdalsstuer har Hansmostua et smalt koveparti. Deleveggen mellom stuerom og kove er tømret, noe som var vanlig et godt stykke inn på 1700-tallet. Mellom de to koverommene er det bordvegg. Den ytre koven var melke- og kjørelbu og den indre var soverom, hvor en åpen luke i veggen slapp inn varme fra stuepeisen. Fra dette rommet førte også en trapp opp på rammen (hemsen over koven), eller rafnen som den kaltes på Tynset. Vanligvis var rammen sengerom, mens her ble den benyttet til klesloft. I Hansmostua sto det seng både i stuerommet og i innerkoven.
Peisen i stuerommet er det eneste ildstedet i Hansmostua. Den er av kleber, som trolig var utvunnet på Auma i Alvdal. Sannsynligvis har det også vært en støpejernsovn i koven.
Stua ble innredet noen få år etter at huset var oppført. Som tilfelle er med de fleste håndverkere på denne tiden, vet vi ikke hvem snekkeren var. En innskrift over vinduet på bakveggen opplyser at ”Dette gamle Snikringsarbeide er Inrettet Aar 1739, og nu er det Saa gamelt som 97 Aar”. Det ble malt i 1836 i forbindelse med en liten ombygging av stua. Vinduer i langveggen ble kabbet igjen og vinduene i gavlveggen ble utvidet. Gjenkabbingen av vinduene på langveggen ga plass til høysetetavla, som er det dekorerte feltet bak plassen til husbonden ved den ene enden av langbordet.
Innredningen i Hansmostua fremstår som et representativt eksempel på østerdalsbarokken, med sine brede profilerte kronlister og fremspringende skapfyllinger som løper ut i skarpe hjørner eller fliker. Møbeltypen kjennes fra hele Østerdalen, der den fikk en levetid på omtrent en generasjon.
Dagens innredning i Hansmostua er i hovedsak bevart i dag slik den ble bygd i 1739. Den faste innredningen fulgte med stua da den ble tatt ned og flyttet til Glomdalsmuseet i 1912, hvor den ble gjenoppført i 1916. I tråd med tradisjonen er matskapet plassert ved siden av døra vis a vis peisen, framskapet langs langveggen på andre sida av døra og roskapene i hvert hjørne på gavlveggen. Den ene av benkene er gesellbenken, som står nærmest døra. Det skal ha vært plassen der ubudne gjester satt og ventet på om man ble bedt til bords eller ikke.
Hansmostua har dekormaling både i kovepartiet og stua, og dekoren i disse rommene er svært forskjellige fra hverandre. Det er tidligere antatt at dekormalingen i stua er utført av Sønvis Holemoen, som er en av Østerdalens mest kjente dekormalere. Imidlertid vet man at Sønvis Holemoen flyttet til Bardu tre år tidligere enn 1836, som er årstallet malt på høgsetetavla i Hansmostua. Likheten antyder at det kan ha vært sønnen, Ole Sønvisen, som har malt interiøret i stuerommet. At malerkunsten ble lært fra en generasjon til neste er ikke uvanlig. Det samme kan være tilfelle når det gjelder malingen i koven. Den har så store likhetstrekk i motiv og utføring med Solan Østgård sin dekormaling at det kan ha vært gjort av hans sønn, Jon Solansen Østgård.
(Tekst basert på et upublisert manus av Steinar Sørensen, tidligere førstekonservator. Foto: Emir Curt, Glomdalsmuseet)