Stor-Elvdal

  • Stor-Elvdalstunet panorama
    Stor-Elvdalstunet i januarkulde. Fra venstre Staistua, Koppangsloftet, Hovdebygningen, stabbur fra Koppang og Messelt.

Stor-Elvdalstunet består av ei østerdalsstue, høystue, to stabbur og et loft.

Staistua (1801) var vinterstua på Velthammaren, Stai, og er ei forlenget østerdalsstue. Den ble bygd som en utvidet utgave av østerdalsstuene med dagligstue og kammers i tillegg til det store stuerommet. Det som tilsvarer kovepartiet ved siden av stuerommet, er her blitt til kjøkken. Dette huset er altså en mer moderneutgave av østerdalsstua. I 1914 ble det flyttet for å være med  på jubileumsutstillingen i Oslo.

Hovdebygningen (datert til 1732) har to etasjer med utvendig trapp og svalgang. I sidesvalen er det do i andreetasjen og hundehus under. Huset har trolig vært gjestehus (høystue), opprinnelig med boder i underetasjen, og senere kårbygning, bryggerhus, verksted og drengestue.

Koppangloftet (datert til 1774) et midtgangsloft, dvs med rom på hver side av en gang i midten. Slike loft kunne romme en kombinasjon av beboelsesrom og lagerrom. I dette loftet var dert primært lager.

Stabburene fra Koppang og Messelter trolig fra sent på 1600-tallet eller tidlig 1700-tallet. Det ene har årstallet 1633 risset inn, men det er usikkert om dette er byggeåret.

11. Stor-Elvdaltunet

Staistua

Bygningstype
Staistua er ei forlenget østerdalsstue. Omkring midten av 1800-tallet hadde de fleste større gårder i denne delen av Østerdalen tre stuebygninger; vinterstue, sommerstue og gjestestue. Utvidelsen av den tradisjonelle østerdalsstua fant sted på slutten av 1700- og et godt stykke inn på 1800-tallet. Dette kunne skje gjennom at huset ble forlenget med nye rom, ved at gjestestua ble flyttet inntil koven på vinterstua eller ved at huset ble bygd i ett med flere rom i tillegg til østerdalsstuenes grunnplan med stuerom og kover.

Stuebygningen fra Veslehammeren Stai er et godt eksempel på det siste. Her opptar stuerommet omtrent halvparten av husets lengde, mens kjøkkenet fyller midtpartiet. At kjøkkenfunksjonene er skilt ut i et eget rom er et moderne trekk sammenlignet med den tradisjonelle byggeskikken slik vi kjenner den i Østerdalen i tida fram til slutten av 1700-tallet.

Den ytterste delen var kårbolig og er delt i to rom med en laftevegg. Disse to rommene er henholdsvis soverom og kjøkken, det siste rommet med utgang til svalen. Fra kjøkkenet fører en trapp opp på rammen. Denne er delt med en tømmervegg i to avdelinger over henholdsvis kjøkkenet og føderådsdelen av huset. I den førstnevnte rommet står fortsatt to fastsenger, og det er trolig at også det andre rommet har vært sengekammers.

Eksteriør
I et skifte fra 1828 opplyses det at vinterstua på Veslehammeren hadde barfrø, dvs. et inngangsparti i to etasjer foran døra til stua. Bygningsmessige spor tyder på at dette gjaldt Staistua. Det er to inngangsdører til Staistua, og det fantes antagelig også et eget bislag foran den andre døråpningen. Idag er det en sval med kott i begge ender foran bygningen. Staistua beskrives i en branntakst fra 1860 og kalles da vinterstubygning. På det tidspunktet er barfrøet og bislaget erstattet med en svalgang.

Staistua har skifertak nå, mens den i branntaksten fra 1860 opplyses å være ”tækket med dobbelt Bordtag med Næver og Jord imellem”. Samtidig hadde den nye toetasjes hovedbygningen og smia begge skifer på taket i 1860. Tekkingen på Staistua var den tradisjonelle typen, mens de nyere husene fikk skifer. Skifer på tak ble trolig ikke utbredt før etter midten av 1800-tallet, først i forbindelse med at skiferbruddet i Imsdalen var etablert og senere på grunn av jernbanens innflytelse på byggeskikken.

Datering
Staistua er årringsdatert, og undersøkelsen angir 1899-2000 som hugstår. En innskrift over det ene stuevinduet opplyser at ”Denne Stue blev Bygt Aar 1801 Og Mahlet i Aaret 1804”. Tømmeret lå altså cirka ett år før en begynte å lafte opp bygningen. På peiskappen leser vi årstallet 1802, som forteller at pipe og peis ble murt enda et år senere. Årstallet 1804 for maling av stuen bekrefter at tømmeret fikk tre år på å sette seg før stuen ble panelt og malt, og vi kan da regne fire år fra tømmerhugst til innflytning.

På peishella inne står imidlertid årstallet 1788. Den må være bestilt til en bestemt anledning. Ved siden av årstallet står initialene PHS og SHD for Peder Halvorsen og Sigrid Halstensdatter. Forklaringen på dateringen kan være at peishella stammer fra en annen stue på gården eller at byggingen opprinnelig var planlagt til 1788, men av en eller annen grunn ble utsatt.

Interiør
Innvendig framstår huset på museet i dag slik som det så ut da det ble taksert i 1860. Møblementet fulgte med huset og er altså Staistua sin opprinnelige møblering. Det gir inntrykk av å være laget samtidig og av samme snekker.

Denne møbleringen var også i tråd med tradisjonen slik vi kjenner den i andre østerdalsstuer, men med enkelte mer moderne innslag slik som klokka. Også dekormalingen har et mer moderne preg, slik som ådringen. Jon Brænne skriver i boken Dekorasjonsmaling at ”De eldste registrerte takene som er ådret, er utført i føderådskammerset og føderådskjøkkenet på Veslehammeren fra Stai i Østerdalen.” Her finner vi ådringsmaling også på ramtrær på skap og dører ramtrær. Ådring er en imitasjon av årringsstrukturen i ulike treslag og finnes i Staistua som etterligning av eik og nøttetre.

Da Staistua ble malt, var figurmaling i stuerommet begynt å gå av mote på de større skoggårdene i Sør-Østerdalen. I Staistua finner vi likevel en enkel blomsterdekorasjon over høysetevinduet, som er kjennetegnet til den kjente maleren Halstein Sjølie. Oppfatningen om at dekormalingen er utført av ham styrkes av at han var bror til kona på gården, Sigrid Halstensdatter.

Håndverkeren bak snekkerarbeidet er også identifisert i dette tilfellet. Det var Ola Halvorssen fra Nordstu Vestgård i Stor-Elvdal. I type og utforming er møblementet i hovedsak av tradisjonell karakter, men det har et detaljmessig stilpreg inspirert av Louis Seize-stilen.