Rendalstunet består av ei vinterstue med barfrø, stabbur, to loft og badstue (tørkehus).
«Barfrøstue» er ei østerdalsstue med et tilbygg i to etasjer foran inngangen; bislaget har fått en andre etasje, som vanligvis tjente som klesloft. Denne barfrøstua er fra Bjønngarden, og er datert til 1792. Bygningstypen er særegen for Østerdalen, men gikk ut av bruk på 1800-tallet. Dette har trolig sammenheng med at sammenføyningen av et toetasjes «tårn» til huskroppen var teknisk ugunstig. Skjøten er svært utsatt for råte.
Stabburet har to etasjer og innvendig trapp. Plasseringen av trappa var antagelig av sikkerhetsmessige årsaker: at huset i sin helhet var gårdens matlager, og ikke skulle være lett tilgjengelig.
Loftet fra Høye er fra like etter midten av 1700-tallet.
Loftet fra Vestre Hanestad er fra samme periode.
Loftene har svalgang i begge etasjer som rommer enutvendig trapp. I begge hus er det klesloft og sengeloft i andre etasje, og matboder i første.
Badstua fra Hanestad står utenfor tunet på grunn av brannfaren. Badstue er et hus for tørking av korn, malt og lin. Denne badstua har to tørkehjeller som hvilte på ruller som kunne trekkes ut i et åpent rom.
- 1/6
Barfrøstua fra Bjønngarden - 2/6
Stabbur fra Hanestad - 3/6
Loft fra Høye - 4/6
Loft fra Hanestad - 5/6
Badstue fra Hanestad - 6/6
Barfrøstua om vinteren
- 1/1
Barfrøstua fra Bjønngarn
Barfrøstua fra Bjønngarn (Søndre Bjøntegård) i Øvre Rendal var det første huset som ble flyttet til Glomdalsmuseet. Den ble ansett som selve symbolet på Østerdalen og Glomdalsmuseet, og ble benyttet som museets logo i lang tid.
Barfrøstua var lenge antatt å være fra 1500-tallet, både på grunn av opplysninger om gårdens historie og fordi barfrøstuene ble oppfattet å ha preg av byggeskikk fra middelalderen. Bjønngarn skal være av de eldste gårdene i bygda. Imidlertid er barfrøstua i nyere tid blitt årringsdatert til 1793. Det året var det eierskifte på Bjønngarn, og brukerparet Erik Jonsen og Kari Olsdatter tok føderåd. Sannsynligvis ble stua reist som føderådsbolig for de to, og deretter ble den tatt i bruk som gårdens sommerstue.
Selv om det framstår som et tilbygg, er barfrøet på stua fra Bjønngarn oppført på samme tid som selve stuebygningen.
Ei barfrøstua er ei østerdalsstue med et inngangsparti i to høyder bygd inntil stuebygningen. Østerdalsstuene er enetasjes bolighus med stuerom og kåve, og de fleste har et bislag i én etasje ved inngangen. Barfrøstuenes kjennetegn er dermed at inngangspartiet er bygd i to etasjer istedet for bare én. Barfrøet har et loftsrom i andre etasje.
Skiftematerialet fra tiden omkring år 1800 vitner om bruken av loftsrommet i barfrøstua. Der regnes det opp gjenstander som befant seg på barfrøloftet. Kistene som sto her inneholdt klær og andre tekstiler, men også ofte ulike typer redskaper og husgeråd. Eilert Sundt var den som gjorde barfrøstuene kjent utenom Østerdalen. Han var opptatt av barfrøets funksjon, og skriver at ”Barfrøet ble brugt til klesloft, sjeldnere til soveloft.”
Flest barfrø har det vært i Stor-Elvdal, i Rendalen og på Tynset. Det forekom i to hovedtyper; Barfrøet av elvdalstypen hadde den største utbredelsen, som i hovedsak fulgte Glommas løp. Her var overetasjen tømret og underetasjen oppført i innkledd stolpeverk. Den andre hovedtypen av barfrø var tømret i begge etasjer. Den var utbredt i Rendalen, med en forgrening nordover til Os. Barfrøet fra Bjønngarn representerer denne typen. Dette barfrøet har også en sval i overetasjen, hvor trappen kommer opp og en låsbar dør fører inn til loftsrommet.