Porkkalafela og Halteguten

Han ga sjela til puken. Så dyrt betalte Ola Porkkala for å bli Finnskogenes store spillemann …

Han var født på Porkkala, en liten finneplass under Vålberget på Grue Finnskog. Oppvekståra hadde bare fattigdom å by ham. Dessuten fikk han den ublide skjebnen å gå vanfør gjennom verda. Han hinket, og folk k alte ham aldri annet enn Halteguten. Med to staver tok han seg fram og vagget med den breie overkroppen når han gikk. Han var innesluttet og fåmælt, blikket var blygt og fjernt. Folk hadde vanskelig for å komme i kontakt med ham. Han holdt seg helst unna.

Tidlig kjente han seg knyttet til fela og musikken. Så ofte han kunne, satt han med fela og øvde. Da var det drømmen steg i Halteguten om å søke den vonde sjøl for å kunne mestre spillet …

En merkverdig stemning ligger over den bortgjemte Kalneskverna. Jeg har trasket hit opp. Fulgt Sandsjøbekken fra Røgdensjøen og satt meg på en kvernstein mellom våte bregner og kjerr. Her var det Halteguten opplevde eventyret. Her møtte han puken og ga bort sjela. Billigere kunne han ikke få det, men han var villig til å ofre hva som helst for å spille som ingen andre. På den måten kunne han hevde seg. Det var også eneste vegen ha så for å fri seg fra en stadig uro og glød i sinnet.

Nå er det ikke mye igjen av kverna. Damstokkene er rast utover stupet. Hulter til bulter. Et par slitte kvernsteiner ligger midt oppe i det hele og forstyrrer enda verre. Bjørk, rogn og asp ringer inn stupet, tett i tett, og skaper en uhyggelig stemning. Fosseduren dominerer – vill og inntrengende. Det klukker og gråter rundt blanke steiner, surkler ved råtne stubber og svarte jordgroper.

I tre torsdagsnetter på rad satt Halteguten her. Med fela under armen, forventningsfull og redd for hva som skulle skje, kom han hit. Men han måtte. Eneste meningen livet ga ham, var fela og musikken. Da glemte han vanførheta og blygheta. Da var han som andre...

  •  (Foto/Photo)
    1/1

Fra sola latet seg ned i vestliene til den gnistret over grenseskogene igjen, satt Halteguten ved kvernhuset, dørgende still, spent og vâr. Han lyttet bare til fosseduren. I den lå tonene, de som senere skulle bringe hans ry utover Finnskogene.

Første natta bød ikke på rare opplevelsen. Bekken låt bare ung i sommernatta. Et par små mus kom trekkende med et digert høylass. Det var alt.

Verre ble det andre torsdagsnatta. Da styrte ikke bekken seg sjøl lenger. Vill og opprørt, fandenivoldsk og full av gnist, hivde den seg utfor stupet. Rare, fremmede toner bruste gjennom stillheta, snart fulle av sorg, snart mette av glede. Den natta, i det klokka tikket seg over i en ny dag, dro en flådd geitebukk forbi – med sitt eget skinn slarvende over horna … Så ble hele tilværelsen fylt med musikk. De herligste toner Halteguten hadde drømt om.

Tredje torsdagsnatta vagget en blek og forkommen Haltegut til kverna. Heime satt kjæresten hans, Pulsu, og kjente noe i seg. Halteguten gled fra henne – andre makter tok ham. Drømmen han bar i seg, trangen til feletonene, ble sterkere enn kjærligheten til Pulsu.

Siste natta ved fossen fortalte Halteguten aldri om. Folk vet bare, at fossen ikke lenger styrte seg sjøl, at torden tullet over skogene, at det lyste som en midtsommerdag ved kvernhuset. I de timene satt puken hos Halteguten. Strøk over felestrengene hans – og fikk sjela for det.

Morgenen etter kom han hinkende ut av skogen, blek og rar. Fra den dagen mestret Halteguten alle toner. Det lo og gråt fra strengene. Porkkalafela hadde fått djupere klang, ny og stor. Og venstrehanda til Halteguten var satt i spillemannsstilling. Fingrene alltid ferdig til grep.

Så begynte tonene fra Porkkala-fela å låte … De mektigste og mest dyrekjøpte toner som har lydt over grenseskogene. Fra denne tid skriver Halteguten sin uforklarlige historie. Ryktet om ham spredte seg like fort som tonene. Det ble sendt bud etter den halte spillemannen. Han ble kjørt fra berg til berg, rodd over sjøer, båret over vegløs mark. Satt han en kveld i Løvhaugen og lot tonene fosse fra den pukstemte fela, hørtes det like over til Lindtorpet, en mil unna. Sterkest låt fela når han satt i båt over sjøene, villest på Røgden. Fro hit gikk Sandsjøbekken, der Kalneskverna malte, og puken møtte sine i torsdagsnetter …

  •  (Foto/Photo)
    1/1

Folk ble besatt av spillet hans. Best likte han seg når polsdansen gikk i røykstuene. Da trampet han takten så sterkt at han overdøvet seg sjøl. Folk tullet inn beinet hans i halm. Og kom finnskogblodet som så mye i kok hos dem som danset, at de sparket i takbjelkene i villskapen, ga han seg ende over. Da skrek han av alle krefter og gnudde felestrengene til svetten dampet. Ennå kan en treffe folk på Finnskogene som nynner hans villeste leker: «Halttipoika soitti ja Pussi-Kaisa lauloi ja fjellakukko tanssi ….» (Halteguten spilte og Pose-Kaisa sang og fjelltuppa danse …)

Ordene om Halteguten nådde også Ole Bull og Henrik Wergeland. Halteguten ble budsendt – han tok fela og dro til Oslo. Både Bull og Wergeland undret seg. Slikt spill, slik besynderlig tone hadde de aldri hørt. De tilbød den forlegne finneguten å føre ham enda lengre, videre – inn mot berømmelsen.

Halteguten sa nei. Han hørte bare Finnskogene til. Skogene var hans heim, sjøene hans drøm, fosseduren hans lengsel. Dit måtte han. Bare der tonet bygdespillemannssinnet – strekt og rent. Bare der var det meningen å la fingrene slippe til på strengene, fingrene som puken hadde krøkt.

Livet sammen med Pulsu, som Halteguten bodde i lag med, ble stridt og hardt mange ganger. Verst for henne. Hun hadde gitt ham sin kjærlighet. Hun hadde også et barn med ham. Et halt og tomset barn … Det hadde kostet å selge sjela si til puken. Pulsu kjente i sitt eget sinn hvordan kreftene stred i Halteguten, hvordan han kjempet og led. Hun merket taket det vonde hadde i ham. Oftest var det uråd å stanse ham når han spilte. Vettet forsvant. Øynene sto stive og brennende mot dem som så ham. Da måtte Pulsu rive fela fra ham med makt, slite den ut av hendene hans. Vekke ham tilbake – til henne og den tomsete ongen.

Halteguten døde på Lindtorpet, nær svenskegrensen. Det siste han så var Porkkala-fela. Han lå og strøk over strengene. Den krøkte spillemannshanda klorte over felehalsen. Lenge etter at hjertet var stanset og den fredløse Haltegutsjela hadde fått evig ro, låt det i strengene, tungt, sårt, trolsk.

Det skremte Pulsu. Død og kvit lå Halteguten foran henne. Men fela levde. Fortvilet grep hun om fela. Klemte den mot brystet og lsitet seg ut. For alt i verden, tenkte hun. Porkkala-fela måtte bort – puken må ut av huset. Aldri skulle fela få folk til å danse og gråte mer. Alt vondt skulle være over. Det var nok for Pulsu å sitte igjen med tomsingen –

Stilt gikk hun ned gjennom skogen, ned mot Røgdensjøen. Ikke langt unna stranda, i fjellveggen, fant hun en mørk og djup kløft i en skjærvegg. Forsiktig, skjelvende og full av angst la hun Porkkala-fela der. Pulsu fant en tung steinhelle. Den la hun over. Dyttet til med mose. Gikk så den tunge leia opp igjen …

Endelig – nå skulle Porkkala-fela, den puken levde i, aldri komme i hendene på et levende menneske mer. Men slik gikk det ikke.

For over førti år sia hendte det noe merkverdig ved Røgdenstranda, like over grenselinja, på svensk side. Tollbestyrer Olaus Olsson kom der, skulle bryte stein til den nye tollstasjonen i Rögdåfors. I en liten kløft, ikke mange metrene fra sjøkanten, så han en fin steinhelle. Den var nesten nedgrodd av mose. Skogblomster hadde flettet seg inn mellom smålyng. Hela rugget litt på seg. Det donk hult. Han fikk øye på et lite skaft i skjærveggen og grep det. Handa tok om en felehals. Han dro opp Porkkala-fela.

Mose og sopp hadde festet seg over lokket, taglet løsnet fra buen. Sargen hadde brettet seg ut. Limingene gikk opp. Det small litt i samme øyeblikket. En klonk. Det var siste tonen fra fela Halteguten og puken hadde stemt …

I dag er det liv i Haltegut-fela igjen. Den ble sendt til Stockholm og satt i stand. Finnskogenes Snorre, bygdehistorikeren Olaf Lindtorp, satt og dro felebuen stillferdig over strengene dagen etter jeg kom fra Kalneskverna. 25 000 kroner var han budt for den. Men like sikkert som Lindtorp hører Finnskogene til, skal også Porkkala-fela forbli der. Den er ubrytelig knyttet til grenseskogenes historie. Porkkala-fela skal i alle tider fortelle om ham som elsket fela så høgt, at han ga sjela for den. Men har du spillemannsblod i deg, så stans på den gamle finnegarden Tvengsberget og la nye toner klinge fra Porkkala-felestrengene.