Samene i Engerdal snakker sør-samisk, som er like forskjellig fra nord-samisk som norsk er fra tysk. De har livberget seg i de karrige fjellområdene, der det vokser reinlav, som reinen er avhengig av om vinteren. De første bøndene slo seg ned her da gruvedrift og kullbrenning gav muligheter for inntekter. Bøndene hadde også behov for beite til dyra sine og de rykket stadig nærmere samenes områder. Dette førte iblant til konflikter som fikk samene til å trekke seg unna. Samene var nomader og flyttet med reinflokken mellom beiteområdene. De bygde boliger på flere boplasser og under flyttingen kunne de bo i telt.
Begge gammene er bygd på museet. Samenes nomadiske livsstil har tradisjonelt lagt stor vekt på å ikke sette varige spor etter seg i naturen. Det finnes derfor få gamle gammer bevart, for samene lar boplassen gå tilbake til naturen når de ikke lenger bruker den.
Sør-samisk sommergamme, bygd 1953
Denne gamma ble satt opp på museet av samen Mathias Mortensen fra Engerdal. De siste sommergammene ble bygd i 1950-årene.
Vintergamme med gang foran, bygd 1996
Vinter gamme av lokal type, bygd av Jonas Danielsen fra Engerdal. Samene bygde slike gammer til 1930-årene.
Kullbrennerkoie fra Sømådalen, Engerdal, bygd for 1900
Kullbrennerne bygde koie der de skulle brenne ei kullmile. Koia har plass til to mann og døråpningen vendte mot mila, slik at de kunne holde øye med mila fra koiedøra dag og natt mens mila brant. Dette er kanskje den eneste koia som er bevart fra kullbrennertiden, men over hele nord-Østerdalen finnes tusener av ildsteder som forteller hvor det har stått slike koier.
Kullminebunn, rekontruert
Den sirkelformede fordypningen viser bunnen av selve kullmila.