Danserestaurantens plass i museets historie

Friluftsteatret på Glomdalsmuseet startet i 1922. Det omfavnet aktiviteter som amatørteater, folkemusikk, foredrag og leikarring. Hensikten var «å understøtte lokale krefter som arbeider med å holde oppe den del av kulturarven som kommer til uttrykk gjennom sang og musikk, replikk-kunst og muntlig tradisjon”. Dansepaviljonger og utescener ble bygget på flere museer i denne perioden, som arenaer for utøvelse av dans, musikk og teater. 

Til 50-årsjubileet i 1961 ønsket museets styret en fornyelse. Det var behov for mer plass og tidsmessig utstyr til friluftsteatret. Styret argumenterte med at Glomdalsmuseet i alle år hadde hentet en stor del av sine inntekter fra friluftsteatret og restauranten, og at et nybygg ville gi mulighet for økt inntjening.  Overskuddet skulle brukes til å realisere et nytt museumsbygg.  

Museet hadde allerede et bevertningstilbud til publikum, som i mange år hadde vært drevet av vaktmesterparet på museet. På 1950-tallet ønsket styret en «virkelig restaurant», og museet inngikk driftsavtale med Hotell Central om dette. En virkelig restaurant krevde imidlertid en mer moderne utrustning.

For å bygge restauranten, trengte museet større tomt. Eiendommen Framnes ble ervervet til dette, og i 1955 kunne planleggingen derfor starte for fullt. Det var meningen at det skulle utlyses en arkitektkonkurranse, men dette ble for dyrt. To lokale arkitekter fikk derfor oppdraget med å legge fram et forslag. Dette var Hans Østerhaug og Are Vesterlid. Østerhaug var interiørarkitekt. Vesterlid var en relativt nyutdannet arkitekt som hadde fått sin utdanning og erfaring knyttet til statens satsing med å bøte på boligkrisene og ødeleggelsene etter andre verdenskrig. Senere ble han professor ved Norges Arkitekthøyskole og en del av det kjente Hamarfirmaet Arkitim.

Østerhaug og Vesterlid tegnet både selve bygget og innredningen, som blant annet besto av trebord og –krakker med stålrørsbein. I starten var planene langt mer omfattende enn det som ble realisert. Kostnadene ved å bygge et vinterisolert bygg med oppvarming for helårsdrift ble for dyrt. Planene ble derfor omarbeidet til en restaurant for sommerbruk i kombinasjon med en utendørs danseplass og scene under tak. De omfattet også et grøntanlegg utenfor selve bygget.

Føringene for prosjektet var få, og arkitektene sto ganske fritt. Vesterlid selv har beskrevet ideen som inspirert stilmessig av japonisme og teknisk av modultankegangen, som nettopp hadde fått inntog i Norge på denne tida.

Bygningen skulle være luftig og ha en flyktighet over seg, som skulle henspeile på dansens letthet og bevegelse. Den skulle også være en kontrast til bygningene i friluftsmuseet, både med sin moderne arkitektur og som motsetning til det stabile som den tradisjonelle gårdsbebyggelsen sto for.

Prosjektet ble byggemeldt i 1958 med et totalareal på 980 m2 og samlet gulvflate på 1240 m2. Antall sitteplasser ble beregnet til 1600. Restaurantbygningen ble godkjent på diverse betingelser knyttet til atkomstveg, detaljplaner for kjøkken og at ”Bygningen må oppføres ildfast. Det eneste som kan tillates er åser i tre.”

Bygningen sto ferdig i 1960. Totalkostnaden ble 744.266,-, og av dette kostet inventar og utstyr kr. 118.119,-. Sluttsummen var mye mer enn det som var budsjettert. Rammen var kr. 400.000,-, som skulle finansieres med et byggelån på 300.000,- og pant i tomta. Kostnadsoverslaget var i utgangspunktet 350.000,-, men ble senere økt til 480.000,-. Økningen ble finansiert med noe egne midler og bidrag fra kommunene. Dette var altså ikke nok heller.

På grunn av kort gjenværende sesong i 1960 og en vanskelig økonomisituasjon, ble den offisielle åpningen av anlegget utsatt til 1961. De første årene var aktiviteten ganske beskjeden. Museet slet med gjeld etter byggingen og hadde ikke råd til å legge så mye penger i arrangementene. Kommunene var skeptiske til å bidra med midler da de ikke ønsket å subsidiere restaurantdrift. De første par årene etter at bygget sto ferdig, opplevde museet kriseår. Det ble dessuten lite penger igjen når artistene var booket, for i starten gikk det gjennom profesjonelle byråer som Monn Iversen i Oslo. Derfor var det vanskelig å generere overskudd til å utvikle driften med.

Den vanskelige økonomiske situasjonen og den nye arrangementsformen skapte debatt, både i eierkommunene innad. Museets eget fagpersonell var kritisk fordi nyanlegget var i ferd med å gjøre om museet til en folkepark, noe som kunne gå på bekostning av det faglige arbeidet og profilen. Imidlertid begynte danserestauranten å skape solide overskudd etter få år. Allerede i 1964 var situasjonen snudd til det positive, og i 1968 meldes det om at arrangementene på museet hadde samlet 30 000 betalende totalt og at tre arrangementer hadde trukket til seg over 2 500 publikum hver. En del av forklaringen var at arrangementene «hadde tatt hensyn til ungdommenes smak, men stadig med krav om kvalitet og på vakt mot de utglidningene som så lett følger med showbusiness.»

Artistene kom både fra innland og utland, og danserestauranten trakk store navn. For eksempel var stjernen i åpningsshowet i 1966 den ”verdenskjente amerikanske show- og sangerstjernen Al Bishop and his coldfingers». Andre populære stjerner som opptrådte på Glomdalsmuseet var Jens Book Jensen og ”Sveriges nye popidol Benny Borg”. Det var mye dansebandmusikk, men også andre sjangre. Al Bishops gruppe ble beskrevet som et «beatorkester». Samtidig glømte man ikke lokale grupper, som Jømna trekkspillklubb. Vanligvis spilte lokale grupper til onsdagsdans, - et ukentlig arrangement med et mer tradisjonelt preg, mens populærmusikken trakk et annet publikum til danserestauranten i helgene.

Arrangementsvirksomheten ble opprettholdt utover 1970-tallet. Dansebandmusikken sto sterkt da. Det ble jevnlig holdt dansefester, men de store showene og den høye publisitetsfaktoren avtok ved midten av 1970-tallet. På slutten av 1970-tallet og omkring 1980 mottok museet mange klager på støy fra danserestauranten. Festlighetene kunne også bringe med seg atferd som ble upopulær i nabolaget. Museet så seg derfor nødt til å stenge danserestauranten. Det var flere tilløp til å starte opp igjen, også så sent som i 1986. Da var publikumsoppslutningen så godt som lik null og arrangementene gikk kraftig i minus. Museet hadde ikke fått innvilget skjenkebevilling, og dette ble pekt på som en hovedårsak til at publikum uteble.

Nedleggelsen av festvirksomheten fikk alvorlige konsekvenser for museet, selv om det også var nødvendig for museets omdømme . Inntektene fra danserestauranten hadde langt på veg gjort byggingen av det nye museumsbygget fra ca. 1970 mulig og opprettholdt budsjettbalansen for museet i lang tid. Fra nå måtte museet klare seg uten denne inntektskilden. 

I de to tiårene som danserestauranten var i drift, var den en populær møteplass og kulturarena for befolkningen. Danserestauranten var også en sentral del av begrunnelsen for at Are Vesterlid mottok nasjonale treprisen i 1962, som er en hederspris for god trearkitektur. I 2017 er den fredet av Riksantikvaren, noe som betyr at den har en status som nasjonalt verdifullt kulturminne. Begrunnelsen for fredningen er både anleggets sosiale og samfunnsmessige betydning og dets arkitektoniske verdi.