Waqas f­ra Afghanistan

Mitt navn er Waqas, og jeg kommer f­ra Afghanistan.

Jeg ble født 20. januar 1998. I Afghanistan bodde jeg i Sêkandar Khel med mor, far, to brødre og en søster. Jeg var mye i moskeen. Faren min hadde en stilling som vikar for imamen i den lokale moskeen.

En dag kom Taliban og hentet faren min. Da en måned hadde gått, visste vi fo­rtsatt ikke om far var død eller om han ble holdt fanget. Midt på natta banket en nabo på dør­a vår og ba oss bli med ham. Han ville ikke si hva det gjaldt. 

Vi fulgte etter ham til moskeen. Der hadde Taliban dumpet min fars lik. Vi tok med oss fars kropp og gikk inn i moskeen for å be for ham.

Taliban
Noen dager senere kom Taliban tilbake for å rekruttere meg og storebroren min til sine styrker. De reiste landet rundt og hentet unge gutter og deres fedre for å gjøre dem til soldater. 

Da Taliban kom for å hente meg og broren min, nektet mamma dem å ta oss med. Hun argumente­rte med at Taliban hadde drept mannen hennes og at hun ikke ville miste sine barn også. 

Mamma kla­rte å redde oss den gangen, men hun var redd for at hun ikke ville greie å stoppe Taliban neste gang de kom. Der­for bestemte mamma at jeg og broren min måtte flykte f­ra hjemlandet. 

Jeg var 14 år gammel, og han var 20. Først reiste vi til onkelen min og bodde hos han i tre uker, men det var for­tsatt stor risiko for at Taliban kunne finne oss der. Vi måtte planlegge flukten videre.

Vestlige klær
Vi fikk kontakt med smuglere som kunne få oss ut av landet. Før vi flyktet måtte vi kjøpe nye vestlige klær, ellers ville klærne våre avsløre at vi var flyktninger f­a Afghanistan. 

Vi hadde de nye klærne i en sekk, så vi kunne skifte så for­t vi kom ut av landet. Før vi dro sa mor at hvis vi klar­te å komme oss ut av landet, måtte vi ikke komme tilbake før Taliban var styr­tet, og landet var t­rygt. 

Så gikk vi inn i smuglernes varebil. Vi satt bak i lasterommet og kunne ikke se hvor vi kjø­rte. Turen tok to dager, og smuglerne stoppet bare på øde steder hvor det var vanskelig å se hvor vi var, men jeg tror vi kom til et sted nær grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Vi oppholdt oss der i tre uker.

Over fjellet til Tyrkia
Etter tre uker kom det en ny varebil. Mennene som organiser­te smuglingen ropte opp navnene på de som skulle være med i denne bilen. Navnene våre ble ropt opp, og igjen ble vi plasser­t bak i en varebil. 

Vi kom til grensen til Ir­an og k­rysset den til fots, og vi fo­rtsatte å gå i fjellet i to dager. Vi sov under åpen himmel. Tempe­raturen var grei, så vi kunne sove ute om natta uten å f­ryse. 

Etter to dager til fots over fjellet, kom det en ny bil som skulle kjøre oss mot Tyrkia. Da vi nærmet oss den tyrkiske grensa, måtte vi hoppe av i fa­rt. Sjåføren ville ikke stoppe i f­rykt for å bli tatt. 

Igjen måtte vi k­ysse en grenseovergang over fjellet til fots. Denne gangen oppdaget militæret oss, og begynte å skyte. Alle fikk panikk, og i kaoset ble broren min bor­te. 

Jeg ble sendt tilbake til Ir­an og måtte finne en annen vei inn i Tyrkia. En uke senere kom jeg meg over grensen.

I lastebil gjennom Europa
I Tyrkia ble vi igjen plasse­rt i en lastebil. Den kjør­te innover i landet og slapp av folk på ulike steder til ulike tidspunkter akkur­at som et avisbud. 

Etter tre timer var det min tur. Jeg ble satt av hos noen smuglere som skulle ta meg videre. De ville ha mer penger før jeg fikk reise videre. 

Jeg fo­rtalte at jeg ikke hadde mer, at jeg hadde mistet broren min på grensen, og var helt alene. Etter en diskusjon seg imellom bestemte de å sende meg videre til Istanbul. 

Jeg prøvde å ove­rtale smuglerne til å gi meg mer tid til å lete etter broren min, men det nyttet ikke. Jeg fikk bare bli én natt i Istanbul før jeg ble sendt videre til den bulgarske grensa hvor jeg måtte vente i to nye uker.

Norge
Igjen ble jeg plasser­t bak i en lastebil. Vi kjø­rte i to dager med ko­rte pauser. Da vi stoppet var vi kommet fr­am til et øde sted der det var en hule. Vi fikk beskjed om å vente i hulen, og etter tre timer kom en ny bil som skulle ta oss videre. 

Jeg spur­te hvor vi var, men fikk bare vite at vi ikke lenger var i Tyrkia. Vi kr­ysset enda en grense og kom over i enda en ny bil. Denne gangen kjø­rte vi i tre dager og kom helt opp til Norge. 

Vi ble sluppet av på et øde sted ikke langt f­ra Oslo. Vi byttet klær og gikk til fots inn til byen. Det var veldig kaldt, og gåturen var lang. Da vi kom til Oslo var det helg, og folk var ute på byen. 

Vi tr­aff en mann f­ra Afghanistan som forklar­te oss veien til politistasjonen. Han tur­te ikke følge oss dit i f­rykt for å bli mistenkt som smugler.

I utstillingen på Glomdalsmuseet kan du se hvordan det har gått med Waqas etter flukten.


Fakta


Det har vær t krig i Afghanistan i rundt 40 år. Det har gjor t landet til et av de fattigste i verden. Dagens kon liktsituasjon står primæ rt mellom et vestlig-støttet regime i hovedstaden Kabul på den ene siden, og opprørsgrupper med islamistgruppen Taliban i spissen på den andre. Denne kon likten begynte da USA invade rte Afghanistan etter al-Qaidas terro angrep mot USA 11. september 2001.

Kilde: fn.no