- 1/1
Dagfinn med Anna på fanget
Man forstår at det er disse kvinnene Dagfinn beundrer mest av alt. Mens andre menn kan frykte nettopp kvinner som er sterke nok til å ordne opp med det meste, oppsøker Dagfinn dem med mikrofon eller penn i stedet, og får dem til å fortelle.
- 1/1
Anna i ødemarka
Anna ble født til fattige kår i Ringsaker, ble bortsatt første gang som tre-åring og måtte ut og tjene hos andre fra hun var 7-8 år. Hun giftet seg med en vandrende kar, som en kald vårdag fikk 300 kroner for henne, og forlot henne på en karrig fjellgard ved Istersjøen. Der ble Anna resten av sitt liv, for å ta seg av gården og menneskene som bodde der. Til slutt var hun alene tilbake.
Boka «Anna i ødemarka» kom ut i 1972 og satt en standard for hverdagsheltsjangeren innenfor dokumentarbiografi. Med et opplag på 160 000 på tre måneder satt boka salgsrekord i Norge, og ble oversatt til 14 språk.
Gud og hendene mine har gjort meg lykkelig.
- 1/1
Portrett av Tater-Milla/Jenny Emilie Pettersen tatt av journalist og fotograf Dagfinn Grønoset
Tater-Milla
Etter suksessen med boka om Anna i ødemarka fulgte Grønoset opp med nok en skildring av et kvinneliv utenom det vanlige. Denne gangen var det Tater-Milla, datter av den legendariske Stor-Johan som fikk sin historie fanget mellom to permer. Boka kom i 1974, og ble nok en salgssuksess.
Brødløs har jeg ofte vært, men aldri rådløs.
«Tater er jeg, og det blir jeg til min død. Tater er ikke et skjellsord i mine ører, og jeg håper at mitt folk mer og mer vil kjenne det slik. Jeg har ikke det minste imot at tatere blir bofaste og blander seg med bygdefolket og på like fot med dem får del i samfunnsgodene. Jeg skulle ønske at mistenksomheten mellom tatere og bygdefolk snart var borte – mistenksomheten har alltid være en stengt dør mellom oss.»
Jeg forsto tidlig at den som lar seg piske får kjenne svepa så lenge han lever.
- 1/1
Gunnhild fra skogene
Den som veks opp ved ei steinrøys, blir sterk som en bjønn.
Gunnhild Vestad ble født på en fattig husmannsplass ved Engeren. Trass i knapphet på det meste unntatt slit og sult, så Gunnhild de få lyspunktene som var og gledet seg over dem. Hun stod på og slet seg gjennom et langt og arbeidsomt liv, og fant størst glede i å hjelpe andre. Boka «Gunnhild fra skogene» kom i 1982.
Idag ser jeg livet mitt som en eneste lang og sammenhengende arbeidsdag. Mange ganger var det nødvendig å bruke øksa for å hogge seg fram, andre ganger var det kraften fra Vårherre som ga livsmot. Det var aldri mørkere enn at lyset slapp fram. Mismotet var aldri større enn at velsignelsen reiste det opp. Og viktigst av alt: Øksa og Vår herre ga meg alltid trygghet