Jeg er eldst av 11 søsken. Fram til jeg var 16 år bodde jeg i byen Rafah helt sør i Gaza, på grensen til Egypt. Huset lå nesten på selve grensen, og det var soldater som patruljerte ved huset.
Ofte var det skuddvekslinger mellom de forskjellige militære styrkene. Min bror opplevde at to av hans venner ble skutt rett ved siden av ham, fordi soldatene trodde de var fiender.
Det var flere ungdommer som opponerte mot militæret ved å kaste stein og mange ble skutt. Foreldrene mine bestemte derfor at vi skulle flytte til sentrum, hvor det var tryggere.
Tre ganger til måtte familien min flytte på grunn av kamphandlinger.
Abed flykter
I 2004 giftet jeg meg med Abed, og vi hadde fått to barn da han måtte flykte fra Palestina i 2007. Han flyktet til Norge.
Jeg og barna skulle komme etter når han hadde søkt om familiegjenforening. Jeg kunne ikke bli boende i leiligheten vår alene med to barn.
Derfor solgte jeg alt vi hadde fått og kjøpt etter vi giftet oss, og jeg flyttet hjem til mamma og pappa. Jeg bodde på samme rom som min søster og hennes barn, og til sammen var vi ni stykker i dette rommet.
Gazastripen
Mamma passet barna, så jeg kunne fortsette utdannelsen min ved universitetet. Jeg gikk siste året av naturfaglærerstudiet.
På veien til universitetet måtte jeg gjennom mange kontrollposter, så det tok lang tid bare å komme seg fram og tilbake. Abed ringte hele tiden for å sjekke at vi hadde det bra.
Han leste om opptøyer på nyhetene, og var hele tiden redd for at det skulle skje oss noe. Selv om dette ikke var i den mest urolige perioden på Gazastripen, var det hele tiden fly som fløy over oss for å passe på området.
Det var også bomber som gikk av, og skuddvekslinger mellom palestinske opprørsgrupper og israelske militære. Hver helg var det angrep i området der vi bodde.
Utdannelse, men ingen jobb
Mine søsken er godt utdannet, blant annet som lærere, sykepleiere og advokat. Svært mange palestinere tar høyere utdanning.
Det betyr ikke at det er lett å få arbeid, for det er få jobbmuligheter. Min yngste bror så ingen grunn til å utdanne seg, for det har ikke hjulpet hans eldre søsken.
Frustrasjonen over å ikke få jobb, og dermed ikke kunne forsørge seg og familien, gjøre mange fortvilte. Mange opplever situasjonen i det okkuperte Palestina som et fengsel.
Noen døyver frustrasjonen med rus, andre blir med i militante opprørsgrupper. Mange vil flykte fra landet. De ser ingen framtid i Palestina.
Ut av Gaza
Tiden jeg var uten Abed føltes veldig lang. Før han kunne få innvilget søknaden om gjenforening måtte han få seg arbeid i Norge.
Han fikk jobb på en fabrikk i Oslo, og i juni 2008 fikk jeg vite at jeg og barna kunne komme til Norge. Barna, som var 2 1/2 år og 1 måned da Abed flyktet, skulle snart få se faren sin igjen.
Flyplassen i Palestina var ødelagt, og grensa til Egypt var stengt, og derfor måtte vi gjennom Israel.
Det var vanskelig å få tillatelse til å reise gjennom Israel eller Jordan, hvor jeg kunne fly videre til Norge. Jeg var redd for å ikke få tillatelse, fordi kontrollen er veldig streng.
Til Norge
Jeg ventet i 40 dager før jeg fikk lov til å reise gjennom Israel. Både den norske og den palestinske ambassadøren var tilstede da vi og 40 andre palestinere ble plassert på en buss som skulle ta oss gjennom Israel.
Så måtte jeg søke om å få komme inn i Jordan, og vi ventet på tillatelse i ytterligere to uker. Mens vi var i Jordan og ventet på å få reise til Norge, bodde vi hos Abeds slektninger som jeg aldri hadde truffet før.
Jeg hadde aldri flydd før heller, var alene med mine to små barn og veldig spent. Abed møtte oss på flyplassen i Norge.
Ett og et halvt år hadde gått siden vi så Abed sist, og barna husket ikke faren sin. De måtte bli kjent på nytt.
- 1/1
Olfat og Abed, etter at de kom til Norge. Olfat er kledd i en t radisjonell palestinsk kjole.
I utstillingen på Glomdalsmuseet kan du se hvordan det har gått med Olfat etter flukten.