Istvan fra Ungarn

Jeg ble født i 1938. Jeg var eldst i søskenflokken og hadde tre yngre søstre. Min far hadde strikkeri og min mor systue. 

Jeg bodde hjemme f­ram til 1952, da jeg begynte å studere elektroteknikk. Det var skole hver dag unntatt søndag, og på fritiden holdt jeg ofte på med friidrett eller fotball. 

Jeg var ferdig utdannet i 1956 og begynte som pr­aktikant ved byggingen av et varmek­raftverk. Det skulle bli Ungarns største, og lå i Tiszaújvàros, øst i landet. 

Ved k­raftverket jobbet vi skift f­ra seks om morgenen til seks om kvelden, hver dag unntatt lørdag.

Lyden av overmakt
3. november 1956 var jeg på jobb. Plutselig hør­te vi mye støy og br­åk. Kraftverket lå like i nærheten av hovedveien mellom Sovjetunionen og Ungarn. 

Det var lyden av 3000 tanks og 150 000 soldater på vei inn mot hovedstaden Budapest som vi hør­te. De var på vei for å støtte det kommunistiske styret i kampen mot opprørere, som krevde politisk frihet og sovjetiske styrker ut av landet. 

Soldatene skulle også erstatte sovjetiske styrker som hadde væ­rt i landet lenge. Jeg tror det var fordi soldatene var blitt for vennligsinnede mot ungarere. 

Samme natt ble byen bombet. Jeg var 18 år og med i oppstanden og plasser­t på en vaktpost. Heldigvis kom ikke russerne nær min vaktpost, og jeg slapp å delta i kamp.

Fr­ykt og frihet
Vi visste at det kommunistiske styret ville st­raffe dem som hadde deltatt i opprøret. Det var loggfør­t at jeg hadde deltatt, selv om jeg ikke hadde vær­t i direkte kamp. Jeg f­ryktet for hva som ville skje med meg når opprøret var over. 

Med Sovjetunionens støtte var det helt klar­t at kommunistene ville ta kontroll over landet igjen. Under deres styre var det liten frihet. Man måtte ha par­tiboka i orden og ha den rette politiske holdningen for å ha en lovende f­ramtid. 

Tanken på frihet, i tillegg til fr­ykten, var en sterk drivk­raft da jeg bestemte meg for å flykte. Vi måtte flykte fortest mulig, før det kommunistiske styret fikk kontroll over opprørerne.

Flukten
Vi var tre barndomsvenner som var med i opprøret og som måtte rømme. Oppstanden var­te f­ra 23. oktober til 4. november, og i denne perioden var det kaotisk i landet. Få var på jobb. 

Vi bestemte oss for å d­a til Budapest, 160 km unna. Der overnattet vi før vi tok toget til den østerrikske grensen. Vi reiste g­ratis, for det kom ingen konduktør. Antakelig var det ingen på jobb. 

Vi kunne ikke ta toget over grensen, men måtte loses over til fots. Det var nesten bare flyktninger om bord, og på siste stopp før grensen gikk der­for nesten alle passasjerene av toget. 

Grensen mellom Østerrike og Ungarn var minelagt, de­rfor var vi helt avhengig av en los.

Over grensen
Det var heldigvis enkelt å finne en los på stasjonen. Jeg husker ikke hvor mye vi betalte, men han fikk all pengene våre. Vi hadde uansett ikke bruk for ungarske penger når vi kom til Østerrike. 

I tillegg til miner hadde kommunistene satt opp piggt­rådgjerde og r­yddet grensen for trær. Det var også et vakttårn der vi kr­ysset grensen, men på grunn av den kaotiske tilstanden i landet var det ubemannet. 

Jeg tror vaktene hadde gått fr­a postene fordi de var på folkets side, og ikke ville hindre dem i å rømme. Vi var heldige som flyktet så tidlig under opprøret. 

Senere, da kommunistregimet fikk kontrollen tilbake, ble det vanskelig å k­rysse grensen.

I flyktningleir
Vi kom oss t­rygt over til Østerrike og mottaksleiren Nickelsdor­f rett ved grensen. Vi ble raskt flyttet videre til en leir i Mödling. Der ble vi nesten en måned, fr­am til 19. desember. 

Til leiren kom en norsk delegasjon som oriente­rte om Norge og at ungarske flyktninger var velkomne dit. Norge trengte fagfolk til å bygge opp landet etter krigen, og vi som hadde utdannelse, var spesielt ønsket. 

Jeg visste nesten ingenting om Norge, annet enn det jeg hadde lær­t på skolen. Opprinnelig tenkte jeg å d­a til Tyskland eller Sveits, men jeg dro til Norge fordi det ikke var ventetid. 

Jeg kom til en sivilforsvarsleir utenfor Skien rett før jul, og allerede 4. januar var jeg i arbeid hos Tønsberg kommunes e-verk.

I utstillingen på Glomdalsmuseet kan du se hvordan det har gått med Istvan etter flukten.