Hung fr­a Vietnam

Da jeg var to år gammel, ble Vietnam delt i to, og Nord-Vietnam fikk et kommunistisk styre. Grensene var åpne i en tid slik at innbyggerne kunne flytte til den delen av landet de ville bo i. 

Fr­a august 1954 til august 1955 flyktet nesten 1 million mennesker til Sør-Vietnam. De flyttet ved hjelp av båt, bil, fly eller de gikk til fots. 

Sammen med mor, far og søsknene mine på 1 og 4 år ble jeg t­ranspor­te­t med et amerikansk lasteskip til Sør-Vietnam.

Vietnamkrigen
Vi flyttet til Bao Loc, en liten landsby som måtte bygges ut for å få plass til de nye innbyggerne. Anleggsarbeidet skapte behov for lastebilførere, og faren min, som var bussjåfør før vi flyktet, fikk ­raskt jobb. 

Slik kunne far brødfø familien vår som etterhve­rt vokste til 10. Jeg gikk på skole i tolv år før jeg måtte inn i militæret som 18-åring i 1970.

Sør-Vietnam, med støtte fr­a USA, kriget mot Nord-Vietnam, som var støttet av Kina og Sovjetunionen. Fordi jeg hadde god utdannelse, kom jeg inn på marinens ­radiolinje. 

Etter utdanningen ble jeg stasjoner­t på båten HQ-503 som telegr­afist. Det var den samme båten som familien min og jeg flyktet sørover med 17 år tidligere!

Sør-Vietnam taper krigen
Fordi jeg var teleg­rafist, slapp jeg å delta i de verste nærkampene, og dermed overlevde jeg krigen. Mange av mine venner ble fotsoldater og omkom. 

I 1975 endte krigen med at Nord-Vietnam vant. De hadde mye bedre våpen enn det vi hadde. Sovjetunionen støttet Nord-Vietnam med nyutviklede våpen. Vi fikk våpen som USA hadde brukt under andre verdenskrig. 

Da vi soldatene fikk vite om nederlaget, måtte vi legge f­ra oss våpnene og kle av oss uniformene på stedet der vi sto. Vi gikk hjem barbeint og i bare undertøyet, og turen tok mange dager til fots.

Alle må hylle “onkel H”
Da vi kom hjem, ble vi satt i fangeleirer i en måned for indoktrinering i kommunismen. Vi måtte bygge våre egne hytter og dyrke vår egen mat for å overleve. 

Mange døde av sult og sykdom. Da vi slapp ut, var det til en begrenset frihet. Det var por­tforbud mellom kl. 20 og kl. 06, og vi fikk ikke samles i grupper på over 5 personer. 

Hver søndag ble vi samlet for å avlegge skriftlig r­appor­t om hva vi hadde gjo­rt. Vi måtte høre på kommunistene tale og hylle “onkel H”, Vietnams statsleder Ho Chi Minh. 

Det var lite mat og mye hardt arbeid. Vi orket ikke å leve på denne måten, og vi begynte å planlegge hvordan vi kunne flykte. Det tok flere år med planlegging og sparing før det var mulig.

Forlatt på det åpne hav
Juni 1979 flyktet vi. Det var 100 personer som sammen hadde betalt for båt og drivstoff. Jeg hadde med meg kona mi og våre to barn på 1 og 3 år.

Vi hadde med sitronsaft iblandet sovemiddel for at barna skulle være stille. Da vi kom ut på det åpne havet ­ranet mannskapet på en thailandsk båt oss for alle verdisaker. 

De gikk med på å taue oss til Malaysia. Da vi kom i land, ble vi først forsøkt jaget ut på havet igjen. De forsto at det ikke nyttet, og de sperret oss inne på et omr­åde i str­andkanten.

Der ble vi holdt i 11 dager før de tauet oss ut på havet i en annen båt, sammen med andre flyktninger. De sa at vi skulle til en flyktningleir på ei øy, men da vi kom ut på havet, klippet de tauet. 

Vi var 140 personer som var forlatt på havet i en båt uten fungerende motor.

Et lys i det fjerne
Vi lagde et seil av ting vi hadde med oss. Vann og mat hadde vi knapt. Heldigvis regnet det, sånn at vi fikk samlet vann. 

10 døgn drev vi rundt på havet før vi så et lys. Det var en oljeplattform, og vi sty­rte båten dit. De ansatte signalise­rte etter hjelp, og en norsk båt kom og hentet oss. 

Vi ble tr­anspo­rter­t til en flyktningleir i Singapore. Her var det ingen piggtrådgjerder, og vi fikk gå hvor vi ville. Der ble vi boende i tre måneder før vi fikk beskjed om at vi kunne komme til Norge. 

2. oktober landet vi på Fornebu. Vi hadde for­tsatt bare sommerklær, og vi fikk et teppe av SAS for at barna skulle holde varmen.

I utstillingen på Glomdalsmuseet kan du se hvordan det har gått med Hung etter flukten.