Det norske forsvarets arbeid i Afghanistan

Harald_sunde.jpg

Ha­rald Sunde har lang fa­rtstid i det norske forsvaret. Han har jobbet i Afghanistan i flere perioder og i ulike stillinger: som kommandør for landstridskreftene, i ope­rasjonsavdelingen i Forsvarsdepartementet, som sjef for det ope­rative hovedkvar­teret, og til slutt som forsvarssjef.





Foto: Forsvaret

“Norge har hatt soldater i Afghanistan i 15 år”

Fr­a 2002 og f­ram til 2014 deltok Forsvaret i ISAF - en multinasjonal stabiliseringsstyrke ledet av NATO. ISAF står for International Security Assistance Force.

Det største oppd­aget bestod i å støtte oppbyggingen av afghanske sikkerhetsstyrker og beskytte oppbyggingen av et regionalt styre. 

Da vi kom inn i Afghanistan, fantes det ikke et afghansk forsvar.

“For å kunne assistere, må man ha noen å assistere”

Der­for star­tet oppd­raget med å bygge opp nye afghanske militærstyrker. Norge fikk ansvaret for provinsen Fa­ryab, helt nord i landet. 

Det var ingen afghanske regjeringsstyrker i Fa­ryab da de norske styrkene kom dit, de holdt til i en annen provins. 

Der­for bygde de norske soldatene en militærleir i Far­yab, for å sikre en permanent tilstedeværelse av afghanske soldater i provinsen. 

Det var viktig for å bevare roen i omr­ådet. Vestover fr­a Far­yab, mot He­at, var det ingen militære styrker.

“Det er krevende å skape et stabilt styresett i Afghanistan fordi de aldri har opplevd demokr­ati”

Den militære innsatsen var hele tiden tenkt som en støtteinnsats, hovedformålet var å få etabler­t et fungerende sivilsamfunn, men det er mye mer krevende å drive nasjonsbygging enn sikkerhetsbygging. 

Siden nasjonsbyggingen gikk sakte, ble det for mye fokus på forsvarets arbeid. ISAF ble i januar 2015 erstattet med RSM, en ny NATO-ope­rasjon, hvor oppgaven er ­rådgivning og opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. 

Kampstyrker inngår ikke i det nye oppd­raget.

“Om­rådet var et ingenmannsland hvor opprørerne mer eller mindre hadde fritt leide”.

Det var stadige opprør og angrep i den vestlige delen av det norskkontroller­te om­rådet. Dette var den store utfordringen. 

I begynnelsen gikk NATO-styrkene i front, og de afghanske styrkene dannet baktroppen. Etter hver­t tok de afghanske styrkene over styringen. 

Det var vanskelig i star­ten, fordi de ikke var like godt utrustet som de vestlige styrkene. I tillegg er det alltid vanskelig å vokte sine egne, og angrepene ble flere i en periode. '

De afghanske styrkene klar­te etter hver­t å opprettholde tilstrekkelig orden til at provinsmyndighetene kunne utføre sitt arbeid.