FLØTING

Fløting var lenge en av de viktigste godstransportmetodene i Norge. Fra 1950-tallet begynte det gradvis å bli mindre og mindre fløting, og i Glomma, det største fløtevassdraget, ble det helt slutt i 1985. Grønoset møtte mange hedmarkinger med sterke bånd til fløtinga.

Jeg har fløtt all min dag, svarer Fløtar-Kal. - Jeg begynte som smågutt i en liten bekk nedafor stua heime, med pinner og fliser og bordbiter – det gikk hardt for seg mange ganger, det! Sida ble det alvor i leken, men lek er det – en ekte fløter er ikke annet enn en stor smågutt.

Fløting er det likeste jeg vet nest etter kjerring og onger.

Fløtar-Kal, en av storfløterne i Fallstadelva, den styggeste tverrelva i dalen

​Fløtersjef Gotmar Sletengen på tømmerflåten ved Ringlidammen i Julussa



Fløtersjef Gotmar Sletengen ved Ringlidammen i Julussa



Spellflåte-vise av Dagfinn Grønoset

Fri som fuggel’n vil vi vara,

derfor finn du oss blant kara

som bær’ kont og øks og sag.

Om det knip i snø og vårer

smaker heller snus enn tårer

og en sang i fløterlag:

Refreng:

Ta i kara

vi skal fara

langs med sjø’n med stokk og stamme.

Bommen går!

Bryt med bringa!

Her er inga

bønn forbi før vi er framme!

Bommen går

Vi er halvlei nordablesten,

e trøst er flåtefesten,

dansen går da på et vis.

Og vi kjøper klubbog duppe –

med e øse Trondhjemssuppe

syng vi fløterlivets pris.

Bålet brinn i sammarnatta,

kara søv på bjørkrismatta,

mårrålyset kjem så brått.

Attmed varmen, grå på stranda,

løfter «Gnistarpuken» handa

når vi dræg mot sol og vått.

Det kan vara tungt i taka –

Med en hemgjort fløterhaka

finns det støtt ei lita råd:

Går du sjøl og alt på skakke,

hak deg fram! .. Så kan du takke

med en sang på bøljan blå:

Ta i kara

vi skal fara

langs med sjø’n med stokk og stamme.

Bommen går!

Bryt med bringa!

Her er inga

bønn forbi før vi er framme!

Bommen går

​Johan Elsmo, Jømna med trekkspill ved fløterdammen på Jømna.



Embret Haldammen

Embret Haldammen var en god representant for det ekte finnskogfolket. Han bodde ved Halsjøen hele sitt liv. Når en skrå var gjort klar eller en pris var lagt innpå, likte han å fortelle om livet på Finnskogene: Best minnes jeg vårkveldene når Skomaker-Karl kom med skomakerkista i ene handa og felekassa i den andre. Svenskene kom og solgte sprit i litervis, de tappet fra store donker. Tømmerfløtere og finnskogfolk danset så lang natta var  -  og’n Skomaker-Karl spelte så lenge han kunne svelge.

Feletonene låt sprelske i vårnatta mens 30 000 tømmertylfter lå i sjøen og ventet på den siste turen gjennom dalen, fram til storelva. To hundre fløtere, finnskogsønner med ekte fløterhumør gikk og ventet på damvatnet – og finnskogjentene. Både fra norsk og svensk side kom unge og eldre – vårnettene ved fløterdammen på Halsjøen var den årvisse, store begivenhet.

Neven, som har holdt fløterhaken i et par menneskealdrer, kribler etter å kjenne den igjen. Men haken går i arv og yngre hender overtar. Likevel er Embret Haldammen, finnegubben med spillemannsblod i årene, ennå å finne ved damgapet når nye maidager siger innover Halsjøen.



Ole Solberg, kjent fløter fra Jømna



Ole Solberg og Olaf Granli ved Storhøldammen