FEMUNDSMARKA

Jeg sitter alene i fjellet i natt, ved et lite bål. Sommerdisen ligger slørlett rundt alle fjell. Femundsjøen er en stor vogge i det nordiske nattlyset, våker liksom hele tilværelsen gjennom timene, inn i en ny dag. Du bryr deg forresten ikke med å telle tid og timer, du spør ikke etter enten fiskelykke eller annen lykke i natt. Du liker deg gjennom sekundene. Du er takknemlig og glad for at du er.

Innover moserabbene, der jeg kom vandrende for litt siden, støtte jeg på rester etter bål. Vandringsmenn som har gått her før meg. Kanskje var de trette etter vandringen, kanskje var det plutselig noe i dem som sa, at her var det godt å kvile. Her var det for vakkert til å trø forbi.

I området rundt Femunden holder den sørligste bosettingen av samer i Norge til. Sørsamene i området driver med reindrift, og holder den dag i dag vedlike årtusen gamle tradisjoner, overbrakt fra generasjon til generasjon. Inga Mortensson er sitert i Grønosets bok «Vandring i villmark»:

For meg er reinen en inspirasjonskilde, en sterk kontakt med noe stort og godt, et vesen og en verden som gir oss samer både en stolthet og en følelse av ydmykhet. Men også av styrke – og en seig vilje, som vidjekvistene på Valdalsfjellet! Kontakten mellom reinen og mennesket er noe utrolig. Jeg kjenner på meg at reinen kjenner meg. Og det er noe aldeles fantastisk og ubeskrivelig når simlene kalver, jeg finner ikke ord for det i det norske språket, bare samenes eget språk kan dekke opplevelsen.

-Prøv å si det likevel …

-Skjønnhet, da! kommer det impulsivt. For det er en skjønnhet å se reinen springe, følge bevegelsene dens i fjellet. Og jeg ser skjønnhet i selve skinnet og hornet. Og når jeg står på vidda og ser småkalvene følga simla med mitt merke, ja, da kjenner jeg ansvar og angst. Jeg tenker: Finnes det godt nok beite for dem, kan de beskyttes mot udyr og farer, gir vi dem til slutt det mest humane og effektive dødsstøtet? Jeg tenker også på jakttida – og gruer meg. Vi lever i ett med reinen. Derfor har vi dem alltid i tankene våre. Slik har samene alltid følt det, slik vil vi kjenne det så lenge reinsflokker trekker over viddene. 

Utdrag fra Dagfinn Grønosets intervju med Inga Mortensson

Det dukker opp mange tanker når en sitter foran et menneske som Olava Femundshytta. Et menneske som på sin måte har prøvd mer enn de fleste. Likevel sitter hun på sengekanten i den vesle seterstua i Femundsjøskråningen og er det lykkeligste menneske jeg har møtt. Frigjort på alle måter, umiddelbar og fordringsløs.

At du kan like deg her, så avsides og enstaka, sier jeg. Da banker hun neven i bordplaten og gir meg klar beskjed: - Jeg har aldri hatt tid til å mislike meg! Men veger har jeg savnet, legger hun til.

Gode arbeidshender har det alltid vært bruk for i Femundsmarka. Men det inntraff uhell iblant og et kunne gå nokså hardt utover hendene. Johan Haugsetvolden skamferte hendene sine en gang, øksa gjorde nokså stygge sår. Da tok han nål og tråd og sydde selv sårene sammen igjen. – Sjå her, en doktor kunne ikke ha gjort det bedre, sier Johan og viser hendene sine med både stolthet og glede.