Her bodde jeg sammen med mannen min, våre to små barn og svigerforeldrene mine. Jeg jobbet i en aviskiosk ved byens torg. Mannen min jobbet i byggebransjen som montør av sentralfyring.
På fritiden likte jeg å holde på i hagen. Vi hadde en stor hage og dyrket mye mat selv. Datteren vår gikk i første klasse, og sønnen vår skulle begynne på skolen til høsten. Vi dro ofte på besøk til familie og venner.
- 1/1
Dursumas barn, fra venstre Amir og Indir a, som var hhv 6 og 7,5 år gamle da krigen brøt ut.
Konflikten splitter folket
I 1990 gikk det jugoslaviske kommunistpartiet i oppløsning, og året etter erklærte Kroatia, Slovenia og Makedonia seg uavhengige.
Rett ved kiosken som jeg arbeidet i, lå byens rådhus og politistasjon. De ansatte der kjøpte aviser hos oss, og de informerte oss om den politiske situasjonen.
Jeg skjønte at noe var i ferd med å skje og ble stadig mer bekymret. Vi tre som jobbet sammen i kiosken var som søstre. To av oss var bosnjaker og én var serber.
Etter hvert som konflikten tilspisset seg, splittet den oss. 29. februar 1992 ble det holdt folkeavstemning hvor flertallet stemte for uavhengighet for Bosnia-Hercegovina.
Serberne i landet var ikke enige i avstemningen, for de ville at alle serbere skulle bo i ett land. Dette førte til borgerkrig.
Tvunget til å forlate våre hjem
19. april 1992 ble Sanski Most erobret av serbere. Bydeler med bosnjakisk befolkning ble angrepet. En hel natt holdt skytingen på, og vi gjemte oss under trappa for å ikke bli truffet.
- 1/1
Dursuma og Ferid sammen med barna sine.
Neste morgen måtte vi henge hvite flagg på huset for å vise at vi hadde overgitt oss. Det måtte alle kroater og bosnjaker.
Vi fikk beskjed om å gå til en idrettsplass. De fortsatte å skyte og kaste granater mens vi gikk. Kvinner og barn ble satt på busser og kjørt videre til en idrettshall.
Mennene ble holdt igjen. To timer senere kom mennene, og sammen ble vi holdt fanget i hallen i fem dager. I mellomtiden ble alle ikke-serbere i viktige posisjoner fengslet eller drept.
Kvinner og barn sendes videre
Etter fem dager skilte de oss igjen. Mennene måtte bli igjen i hallen, kvinner og barn ble sendt ut. Vi fikk ikke lov å reise hjem til husene våre, og vi måtte bo hos slektninger.
Etter tre uker ble alle kvinner, barn og eldre fra vår bydel samlet i busser og kjørt ut av byen. Mennene var fremdeles i hallen.
Vi kjørte gjennom området der serberne hadde basen sin. De skjøt mot bussene i en time. Vi trodde vi skulle bli drept der, men bussene kjørte til slutt videre til byen Bosanska Krupa hvor den bosniske hæren hadde base.
Vi ble satt av foran ei bru og måtte gå over til fots. Senere fikk vi vite at en soldat hadde fått ordre om å sprenge brua når vi gikk over, men han klarte ikke å gjøre det da han så alle kvinnene og barna.
Flyktning i eget land
Den bosniske hæren sendte oss videre til en by som var lengre unna kampsonen. Vi ble kjørt til en skole sammen med 1000 andre bosniere som hadde blitt flyktninger i eget land.
Det kom en mann til skolen og spurte om vi ville bo hos han og hans familie. Vi takket ja til det, og svigermor, barna og jeg bodde hos denne familien i ett år, fram til mars 1993.
I den tiden vi bodde der, kunne vi ikke jobbe eller gå på skole, og det var lite mat. Neglene til datteren min falt av på grunn av vitaminmangel.
Telefonforbindelsene var dårlige, men jeg klarte å komme i kontakt med søsken som bodde i Slovenia for å fortelle at vi var i live. I hele denne tiden visste vi ikke hva som hadde skjedd med mannen min.
I utstillingen på Glomdalsmuseet kan du se hvordan det har gått med Dursuma etter flukten.