- 1/1
Gundersen, Lomnessjøen, Ytre Rendal
Gundersen, Lomnessjøen, Ytre Rendal
- 1/1
Kaspar Jota klar for å dra ut på handel med truger, soplimer og sykkel
- 1/1
Katt-Jakob
Sjømannen og krigsseilere Jakob Olaussen fra Porsgrunn ankret opp i skoghavet i Solør for over tretti år siden. Det hadde aldri vært meningen at seilasen skulle ende i de store skogene øst mot svenskegrensa, det var på de store verdenshavene han ville bruke sitt liv. Men krigsårene tok knekken på ham, han seilte sin skute på grunn etter et sjømannsliv der alkoholmisbruket hadde tatt overhånd. Krigsseileren endte som Katt-Jakob i en liten husmannsstue, omgitt av 40-50 katter og fjerne blåner.
Hadde det ikke vært for kattene mine, hadde jeg reist fra Hovelsåsen for lenge siden, men nå har jeg vært her i snart tjue år, og det er klart at jeg ikke kan reise fra familien min. Kattene er mine venner, de er avhengige av meg og de er min beste kontakt
- 1/1
Kalsa-Mårten
Bare seks år gammel tok jeg første rypa - i snare. Jeg minnes det godt, jeg var alene og livredd. Jeg vågde ikke ta livet av rype, jeg sprang alt jeg orket ned til fram min og ba om hjelp. Han kunne det. Det skal et eget knep til å avlive ei rype - slik, sier Kalsa-Morten og setter tommelfingeren mot pipa. -Slik - klemme hardt og rolig mot strupa. Da stilner rypa fint. Når den slår ut med vingene, er det ikke lenge før livet går ut.
- 1/1
Joseph Bakken – gjeddekongen fra Siksjølia
- 1/1
Oliver Sylen
Vondsjøtraktene og strekningene rundt Høgpigen er typiske bjørnetrakter. Den dag i dag er det vel kjent at her inne hadde Jo-Larsa en gang et oppgjør med bamsen. Oliver Sylen viser vei til en liten kjelde like vest for Storvondsjøen, bare noen hundre meter sør for Lars-Holm-gamma. Her er tuvlendt og vilt – den ene tuva krugger seg opp verre enn den andre, som sammenkrøpne bjørneskrotter, innesprengt mellom kjempesteiner og vidløftig ur. Noen dvergbjørker har hatt livslyst nok til å finne feste her, klort seg fast i det magre terrenget. Og her har Jo-Larsa også sprengt seg livsrom, kjelda der han en gang sto ansikt til ansikt med storbjørnen.
Først så han bare bamseungen. Det var ikke Jo-Larsa fornøyd med. – Skjøt jeg ungen, fekk je full alltids sjå ho da, hadde Jo-Larsa sagt til Oliver da han fortalte om det. Og Jo-Larsa hadde brent løs på bamseungen, som lå steindød på flekken. Kom ikke binna fram? Der! Høgt oppe på en diger stein hadde den strakt seg og glant utover landskapet. Da smalt det på binna – Jo-Larsa hadde brent til på nytt.
Men denne gangen var ikke bjørnejegeren Jo-Larsa god nok. Den digre binna veltet seg slett ikke over til evig kvile av puffet fra børsepipa, den ble bare eitrende arg og full av hevnlyst. Dette skulle det betales dyrt for. Og mens Jo-Larsa slet med å slå ut hylsen, samlet binna all kraft og sinne og tok benveien – rett mot Jo-Larsa. Snartenkt og våken som han var, nappet han kniven og skar tvers over hundebåndet. Den kampglade Jo-Larsa-hunden gikk grundig til verks, rett ned i kjelda drev den binna. Der ble binna liggende og kave og kastet mose så tappene drev rundt ørene på hunden og Jo-Larsa.
-Der fikk den dødsstøtet, sier Oliver og peker ned i den djupe, stille kjelda. Med det samme retter han seg opp og ser lenge innover mot Høgpigen. Der har det ruslet mange storbamser gjennom tidene.