I september 1970 ble Salvador Allende valgt til president. Det var starten på en ny politisk æra i Chile.
Jeg var bare ti år den gangen og ikke opptatt av politikk, men det var faren min. Min far hadde malt svære politiske bilder utenfor vårt hus, og han inviterte folk til politiske møter hos oss.
To år gikk, og jeg fylte tolv år. Jeg gikk på skolen, var opptatt av stranden, gå tur i ørkenen, høre på Beatles og lese Batman. Så kom militærkuppet. President Allende ble drept, og militæret tok over makten i landet.
- 1/1
Alfredo (på stolen) sammen med sin g randtante Estela, og hennes barnebarn, Oscar.
De som hadde støttet presidenten, blant andre min far, ble ansett som fiender av det nye regimet. Far ble bekymret og sa at vi måtte flykte til Peru.
Neste morgen ble jeg sendt til butikken for å handle mat til reisen. I butikken lurte de ansatte på hva som foregikk hjemme hos oss.
Jeg gikk ut og så politimenn dytte en mann som lignet min far inn i en politibil. Jeg var bare et barn og skjønte ikke først at mannen var min far.
Da jeg mistet alt
Da jeg kom hjem, var alt vi eide ødelagt. Fars skjorte lå på senga, og jeg tok den opp og luktet på den. Dette husker jeg veldig godt, for det var da jeg skjønte at jeg hadde mistet alt.
Far var den eneste jeg hadde. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg løp hjem til en venn av far, hvor jeg fikk bli i tre dager.
- 1/1
Alfredos far og andre politiske fanger inne i et improvisert fengsel i byen Arica, september 1973.
Hjemløs
Da jeg dro hjem igjen, fikk jeg vite at politiet hadde væt og sett etter meg. Jeg var stor for alderen, så de trodde nok at jeg var voksen og ville arrestere meg også. Jeg rømte.
Den første tiden husker jeg ikke så mye av, men én natt husker jeg godt. Jeg sov ved en elvebredd, og dekket meg med sand for å holde varmen.
Neste morgen våknet jeg med en salamander på nesa. Jeg vet ikke hvem som ble mest skremt, jeg eller salamanderen.
- 1/1
Krittbilde laget av Yael Mancilla Gewölb, Chile. Bildet for teller om da Alfredo våknet med en salamander på nesen.
Jeg bestemte meg for å selge noen eiendeler og reise til min onkel i Santiago. Kjøperen tok på meg på en upassende måte, men jeg begynte å bli sterk og ga ham juling. Jeg fikk pengene mine og dro.
Å overleve fra dag til dag
Jeg bodde hos min onkel i noen uker, men det var vanskelig for meg å bli, og han anbefalte at jeg dro tilbake til Arica. Han kjøpte returbillett, og jeg dro tilbake dit jeg kom fra.
Etter å ha kommet tilbake, jobbet jeg litt på et pukkverk. Skoene mine var blitt for små, tærne stakk ut og det var hull i sålene. Derfor gikk jeg barbeint på grusen og fikk vondt.
- 1/1
Alfredo vokste ut av de utslitte skoene, men hadde ikke r åd til nye. Illustr asjonsbilde.
Jeg jobbet hardt med å lempe pukk over i en lastebil. For arbeidet fikk jeg nok penger til en pakke spagetti. Sulten som jeg var, spiste jeg hele pakken med én gang.
Arbeidet var tungt og dårlig betalt. I tillegg var jeg redd for han som drev pukkverket, så jeg bestemte meg for å dra videre.
Landsforvisning = frihet?
Min far ble flyttet fra fengsel til fengsel. Til slutt endte han opp i Santiago. For å være nær ham, fulgte jeg etter hver gang han ble flyttet.
- 1/1
Alfredos far etter tre år som fange. Bildet ble tatt i fengselet til passet han skulle bruke for å komme til Norge. Han hadde gått ned tjue kilo i fengselet.
Det var mulig å få omgjort fengselsstraff til landsforvisning. Faren min fikk denne muligheten og møtte den norske ambassadøren, som anbefalte at vi skulle få komme til Norge.
Etter noe ventetid fikk jeg beskjed om å møte opp på flyplassen 15. september 1976. Jeg hadde ingen penger og kom for sent fordi jeg måtte haike dit.
Der var faren min og ambassadøren omgitt av politifolk. Dette var første gang jeg så faren min siden 1974, da jeg besøkte ham i fengselet.
Ett døgn senere, etter å ha mellomlandet i Buenos Aires, Rio de Janeiro, Monrovia, Zurich og København, kom vi til Oslo.
I utstillingen på Glomdalsmuseet kan du se hvordan det har gått med Alfredo etter flukten.