Tynset

  • Tynsettunet panorama
    Tynsettunet en vakker, men iskald januardag.

Nord-Østerdalen ligger nær fjellet og har et kaldt klima, og kornet frøs ofte om sommeren. Men i fjellet finnes verdifulle beiter for husdyra, og jakt og fiske var viktige for bosetningen. Fra 1630 leverte bygdene her ved og kull til kobberverkene. Dette arbeidet ga befolkningen årlige pengeinntekter til å kjøpe korn fra Hedemarken.

Tynset-tunet viser et typisk gårdstun fra Nord-Østerdalen. Husene ligger i en firkant rundt tunet, med et stakittgjerde omkring. På tunet er det både vinterstue og sommerstue, slik det var vanlig i hele Østerdalen.

Vinterstua var hovedboligen på gården. Der bodde hele husholdningen sammen de fleste månedene i året. Sommerstua var mindre og enklere. Om sommeren var det ikke så mange hjemme på gården. Sommerstua kunne være bygd for formålet, men var oftere den gamle vinterstua.

Tynsettunet har alle de bygninger en gård trenger.

Vinterstue fra Hansmoen (1700- tallets første halvdel). Østerdalsstua har en stue med ildsted og to små kover. Et hull i veggen slipper litt varme inn i den ene koven, som ble benyttet til soverom. Huset var i bruk til 1912, og kan fortelle om skiftende moter. Den har den eldste kjente takkonstruksjonen i Østerdalen med mønsås og sperrer. Snekkerinnredningen i lokal barokkstil skal være fra 1739. I 1836 ble vinduene på langveggene erstattet av to malte tavler, og stua ble samtidig malt og dekorert.

Sommerstue fra Oldertrøa Huset har midtgang, melkebu og et boligrom med peis og to faste senger som ble brukt om sommeren.

Eldhus fra Hansæl Peisen har panne til å varme vann, og fast takke til å steke flatbrød på. Her arbeidet kvinnfolkene med baking, brygging, slakting og klesvask.

Stabbur fra Kjerkegga. Stabburet har solid dør med skikkelig lås, for her ble maten for hele året oppbevart. Kona hadde nøkkelen og hentet flatbrød og mel til grøten og kjøtt eller fisk til middagen.

Vinterfjøs fra Brennbakken, murt av naturstein, med båsplass til 12 kuer. På høyre side av døra kalvebinge og på venstre side vassnu og rom for reinmose til tining. I Østerdalen og deler av Solør var det peis i vinterfjøset, hvor budeia varmet vann til dyra. Fjøset var også soverom for budeia og andre tjenere, i blant også for fattige barn eller gamle som gikk på legd eller omgang mellom flere gårder.

Utedo fra Oldertrøa. Slike doer ble vanlige på 1800-tallet, og i Nord-Østerdalen stod de gjerne bak fjøset. Som her var doene ofte utstyrt med flere seter.

Sauefjøs fra Oldertrøa. Mange gårder hadde eget fjøs for sauene. Rommet ved siden av er for høyet til sauene, og over fjøset lå løvkjervene.

Stallåve fra Oldertrøa. Den todelte døra fra tunet fører inn i stallskjulet, hvor seletøyet hang. På den ene siden er stallen, og på den andre et høygolv. Høyet ble kjørt inn på låvebrua på baksiden.

Smie fra Oldertrøa. I gårdssmia kunne bonden selv foreta enkle reparasjoner, og bygdesmeden kom hit og utførte større arbeider. Smia ligger utenfor tunet på grunn av brannfaren.