Suhur fr­a Somalia

Mitt navn er Suhur, og jeg er fr­a Mogadishu i Somalia. Der bodde jeg med mor, far og fire søsken. De tre eldste gikk både på skole og kulturskole. Jeg spilte trompet og sang, og vi turner­te rundt i Somalia med skoleorkesteret. 

Da krigen kom til oss
Høsten 1990 kom motstandere av presidenten til hovedstaden Mogadishu, og en bombe ble sprengt i byen. Politiet reager­te med å arrestere mange denne kvelden, og jeg var en av dem. 

Flere av de arrester­te var hysteriske. Jeg var veldig redd. Heldigvis hadde mamma funnet ut hvor jeg var og hentet meg samme kveld. 

Neste dag var skolen stengt, så jeg og Marianne, en god venninne, gikk ut for å spille fotball. Plutselig kom det soldater, og de sta­rtet å skyte. Vi gjemte oss bak en stor stein. 

Da skytingen stoppet, ropte jeg at vi måtte løpe hjem. Hun hø­rte meg ikke. Jeg ropte igjen og forsøkte å dr­a henne med meg, men Marianne var død, drept i skuddvekslingen.

Inn i det ukjente
Tidlig neste dag dro vi ut av byen. Mamma mente det var best å flykte ut av landet. På borgerkrigens tredje dag dro vi, tre biler i følge. 

Vi kjørte først nordover til den midtre delen av Somalia. Det kom fly som skjøt etter bilene våre, og vi måtte der­for for­tsette til fots mot Etiopia. 

Skogen vi gikk gjennom var minelagt, og vi hør­te fly over oss. Grensen mellom Somalia og Etiopia var bevoktet, og lyskastere lyste opp omr­ådet. Det tok flere døgn før vi kom oss over. Vel over var det ikke langt til flyktingleiren. 

Vi var veldig slitne, og lillesøsteren min på 2 år var alvorlig syk. Hun døde første natta i leiren. Jeg vet ikke hvor hun ligger beg­ravet.

Alene
Selv om vi var ute av landet, var det ikke t­rygt, spesielt ikke for oss unge jenter. Vi hadde bodd i leiren noen måneder da jeg gikk meg bo­rt da jeg skulle hente vann. 

Mamma ble hysterisk da jeg ikke kom hjem, for hun trodde hun hadde mistet enda en datter. Heldigvis ble jeg gjenfunnet og hjulpet tilbake til leiren. 

Mamma bestemte seg for at jeg ikke kunne bli boende i leiren og sendte meg til sin søster i Saudi-Ar­abia. Onkel og tante var snille, men jeg orket ikke å bli boende i Saudi-A­abia. 

Skolegang var umulig, og jeg kunne ikke gå ut av huset uten slør og mannlig følge. Jeg følte meg fanget. Onkel jobbet i Midtøsten, så vi flyttet til Damaskus i Syria.

Smugleren
I Damaskus fikk jeg jobb og kla­rte å spare opp litt penger. Pengene ville jeg bruke til å komme til Europa. Jeg var 16 år og ville utdanne meg og sta­rte livet på ordentlig, ikke leve som en annen­rangs borger i Syria. 

Tante hjalp meg å komme i kontakt med noen smuglere. En av dem smuglet folk til Danmark, og jeg betalte ham for dansk pass og flybilletter. 

Reisen skulle gå via Addis Abeba i Etiopia. Det ble bestemt at jeg skulle reise som hans kjæreste. Sammen med oss var to andre jenter som skulle reise som hans barn. 

Under reisen ble vi instruer­t til å kun svare ja eller nei og overlate resten av snakkingen til smugleren.

Et spøkelsesliv
Livet i Danmark ble et spøkelsesliv. Smugleren holdt meg og de to andre jentene i en leilighet. Vi fikk ikke gå til politiet for å søke asyl. 

Han truet oss med at politiet ville kaste oss ut av landet eller kontakte ham. Dermed ble vi ganske isoler­t f­ra resten av samfunnet.

I et år levde vi sånn, før jeg ble kjent med noen somaliske damer som hjalp meg. De ga meg nok penger til en billett med nattoget til Oslo. 

Jeg kom til Norge tidlig en morgen i mai 1997, midt i russetida. Det var kaotisk i Oslo, og jeg skjønte ingenting av spr­åket. 

Heldigvis kunne jeg engelsk, og noen viste meg veien til politistasjonen.

I utstillingen på Glomdalsmuseet kan du se hvordan det har gått med Suhur etter flukten.