Koier - hus fra utmark og fiskeri

  • koier_2.JPG
    1/1

Koiene var sesongbolig for mennene som arbeidet i skogen med hogging, kjøring eller fløting. Skogsarbeidet foregikk helst høst, vinter og vår, når det var mindre å gjøre på gården, og ved og tømmerkunne transporteres med hest og slede. Ofte bygde mennene koie før de tok fatt på skogs-arbeidet. Det ble bygd mengder av koier i skogene i Glomdalen, og på museet vises de gamle koietypene.


Hoggerkoie fra Slemdalen, Åmot, bygd 1919 av et hoggerlag. Slemdalskoia ligger nord for Åmottunet. Det er en ljørbu med åre midt på golvet, røkhull i taket og brisker langs tre vegger. Tre til fem mann kan lage mat og sove her. Den er tekt med tjærepapp, som da den ble bygd. Slike hus er blitt bygd fra middelalderen til ca.1940 uten store endringer.

Koie fra Korsbakken, Elverum, bygd 1877 som lysthus i hagen hos skogeieren Helge Væringsaasen. På museet ligger koia sørvest for Elverumtunet. Den er som de eldste skogskoiene ljørbu, men høy og romslig, med stor avstand mellom åre og brisker. Korsbakkoia er ellers det første eksemplet vi kjenner på skogsarbeiderromantikken.

Kjørerkoie fra Bjudalen, Elverum. Stallen ved koia viser at det har bodd tømmer-kjørere der. Denne koia har peis i hjørnet innenfor døra, og karene lå ved siden av hverandre med føttene mot peisilden. Slike peiskoier var vanlige i Solør, Elverum og Sør-Trysil på 1800-tallet.

Koiestall fra Bjudalen, Elverum (tidlig 1900-tall). Stallen har plass for to hester og dør i begge ender. Nærmest koia er det fórrom. Tidligere måtte hestene nøye seg med en langt dårligere stall i skogen, bygd av ranker og dekket med bar og snø.

Fløterkoie fra Enberget, Våler (tidlig 1900-tall). Den har ildsted med brannmur mot ene lang-veggen. Langs motsatt vegg kunne opp til 20 mann få plass på brisken med føttene mot varmen. Langs fløtingselvene stod det koier, der fløterlaget bodde noen netter hver vår mens de passerte forbi med tømmeret.


Fiske

Fisk fra sjøer, elver og bekker var viktig i kostholdet for mange i Glomdalen, både fersk og konservert. Noen fisket så mye at de kunne bytte salt fisk mot korn. Fiskeretten var en verdifull del av garden. De fleste fiskearter ble regnet som matfisk: Sik, røye, ørret, harr, abbor, mort, gjedde og lake.

Det rikeste fisket hadde nord-østerdølene, og især bøndene i Øvre Rendalen, som hadde fiskerett i de tre store, fiskerike sjøene: Sølensjøen, Femund og Isteren. Dit dro de før slåttonna og fisket litt og gjorde klar båter, not og garn for det store høstfisket på røye eller sik. Dette høstfisket foregikk når fisken samlet seg på gyteplassene, og etter at all avling på gården var i hus. Rendølene bygde innlands-fiskevær med ljørbu til bolig, kjell for fiskeredskapen og båthus for båtene. Rena og Glomma og mange andre elver var også fiskerike. Mange spiste fersk fisk året rundt, og de hadde flere måter å konservere store fangster på: Salting, raking, tørking, røking, og om vinteren dypfrysing.


Fiskebu fra Uti i Sollia, Stor-Elvdal, 1700-tallet, Ljørbua har åre midt på golvet og ljore i taket. Den har faste brisker, og innerst er det spor etter senger eller en større brisk. Østerdølene bygde ljørbuer der de drev et fast fiske.

Fiskekjell fra Buvika ved Femund i Engerdal med årstallet 1666 på døra. Den står på stabber som et lite stabbur og ble brukt til å oppbevare not og garn og annet fiskeutstyr i. Buvika er et av innlands-fiskeværene der bønder fra Rendalen drev høstfiske.